Om verdien av vin...

Det er en ting med mange nordmenn og vin som undrer meg. På restaurant smeller man gjerne av både tre og fire hundrelapper på en flaske rød eller hvit vin til et måltid mat, og det uten å blunke. På Vinmonopolet begynner mange av de samme menneskene å hyperventilere bare vinprisen passerer hundrelappen (dvs prisen av ca 1 1/2 halvliter på puben). Forstå det den som kan! Vel aksepterer mange at vin er dyrere på restaurant, og slik må det jo være. Det er ikke det jeg reagerer på. Men hva om man aksepterte å bruke ørlite mer på hver flaske vin hver gang man var på Polet? Hva om man f.eks. gikk opp til prisen tilsvarende to halvlitre øl? Da er man i prisnivået mellom 100 og 150 kroner, alt etter hvor uanstendig ditt lokale vannhull er når de kalkulerer ølpiser. På dette prisnivået åpner det seg muligheter for både engler og basuner når det gjelder vin sammenlignet med nivået under 100 kroner (selv om det finnes noen gode og hederlige viner i de aller billigste prisklassene også...).

I min blogg skal jeg med jevne mellomrom forsøke å trekke fram viner som jeg har smakt og som jeg mener er meget gode kjøp. De fleste av disse vil være i prisklassen 100 - 250 kroner, noen få vil være dyrere, noen få vil være billigere. Den første jeg vil starte med å anbefale, er en spansk vin fra et for nordmenn heller ukjent område, nemlig Bierzo i provinsen Leon i det nordvestlige hjørnet av Spania. Der finner vi produsenten Vin y Bod. Pittacum. De lager en meget sjarmerende rødvin som heter Pittacum Mencia 2003 (prod.nr. 47727 - kr. 146,-). Som det framgår av navnet, er denne vinen laget av druen mencia. Dette er en vin som i duft og smak får fram assosiasjoner til mørke bær og frukt. Den er meget konsentrert og har en del tanniner (garvesyre), og ettersmaken er lang. Men alle disse duft- og smaksemnene er satt sammen på en meget balansert måte. Den er ikke overeiket og nedlesset med vaniljesmak som en del andre spanske viner kan være. Dette er en knall matvin som bør passe til det meste av smaksrike retter av rødt kjøtt. Men av egen erfaring vet jeg at det går an å kose seg med denne vinen uten mat også. Vinen er særdeles drikkbar i dag, men tåler sikkert 2-3 år til i kjelleren. Pittacum Mencia 2003 er å få kjøpt på alle polutsalg med fullsortiment.

Om norsk matkultur

Det foregår en heftig debatt i deler av norske medier om hva som er god norsk matkultur. Debatten startet da Jan Erik Rivenes, adm. dir. i Stabburet (de som produserer Pizza Grandiosa), i Aftenposten forleden gikk av hakket over at organisasjonen Matmerk brukte bildet av en frossenpizza til å stille spørsmål om hva som er matkultur i Norge. Rivenes mener at det er norske forbrukere selv som skal definere hva som er matkultur, og er åpenbart kraftig provosert over at organisasjoner som Matmerk driver og blander seg inn i dette. I Aftenposten står det videre bl.a..:

-Grandiosa er et eksempel på at både bønder, forbrukere og næringsmiddelindustrien er tjent med å videreutvikle matvarer med god kvalitet og som forbrukerne bruker mye av, sier han og fnyser av kjendiskokker som skal lære nordmenn å lage mat.

Hva skal man si til slikt? Jeg kan på en måte forstå at Rivenes ønsker at færrest mulig (kjendis)kokker skal lære nordmenn å lage mat. Det er jo en logikk i dette. Dess færre som lærer å lage seg mat, dess flere Grandiosa-kjøpere! Det er en ærlig sak å mene dette. Men, som Rivenes mener, å bokstavelig talt definere kjøttvekt (salgssuksess...) som en forutsetning for hva som er norsk matkultur, det er for meg en matkulturell kortslutning av imponerende størrelse. For å si det slik, hadde Rivenes hatt bart, hadde det vært mye snørr i den! For dette er to forskjellige saker, minst!!

Jeg har ikke noe imot frossenpizza. Jeg og min familie regner oss som bevisste og ganske oppegående når deg gjelder mat, i den forstand at vi lager så mye som mulig av vår mat fra grunnen av med best mulig råvarer som er minst mulig forarbeidet (Rivenes vil nok definere oss som snobber, er jeg redd..). Men vi spiser også frossenpizza til middag iblant, tenk! Dette gjør vi fordi vi av og til trenger noe som er raskt å lage til. Punktum. Det er helt flott at produksjon av frossenpizza også bidrar til å skape gode og sikre arbeidsplasser f.eks. i Stranda og på en rekke norske gårdsbruk. De som jobber i Stranda, er helt sikkert - og med rette - stolte av å ha skapt et industrieventyr i den norske utkanten. Men fri og bevare meg for at Rivenes tar meg og mine til inntekt for at vi gjennom å spise frossenpizza skaper matkultur!! Nå skal det sies at det ikke så skrekkelig enkelt å lage noen krystallklar definisjon av hva god matkultur er, men for meg er det noen grunnleggende elementer som må være til stede for at mat skal ha noen kulturell verdi, bl.a. disse:

• Lokal eller regional tilhørighet og særpreg
• Høy råvarekvalitet
• Liten eller ingen grad av forarbeiding

I følge min liste, oppfyller i alle fall ikke Grandiosa det første og siste punktet. På punkt nummer to - høy råvarekvalitet - kan en naturligvis diskutere. Det er vel slik at det benyttes Jarlsbergost på Grandiosa, og det er jo en anerkjent ost som de fleste vil hevde er av god kvalitet. Men som pizza betraktet, faller den sørgelig gjennom om en sammenligner det med de italienske orginalene. Den orginale tradisjonen har først vært innom USA for kraftig bearbeiding (forflatning, vil mange kalle det insklusive meg selv...). Så har den kommet til Norge og funnet sin industrielle form bl.a. gjennom Grandiosa. Vellykket produkt (bedriftsøkonomisk vurdert) som oppfyller manges behov for rask og ukomplisert mat, javel. Men det er definitivt ikke slik at når pengene i kassen klinger, Grandiosaen inn i matkulturen springer!

Nei, det er lov å ha flere tanker i hodet på samme tid. Grandiosa og annen frossenpizza fyller mange folks behov for rask og enkel vomfyll. Fint. Dette forenkler sikkert tilværelsen til barnefamilier og andre som har det vanskelig med å få tiden til å strekke til i hverdagen. Fnys gjerne av at kjendiskokker lærer nordmenn å lage mat slik at de på denne måten kan få en mer variert mathverdag. De samme kjendiskokkene som i årevis har dominert de store internasjonale kokkekonkurransene og plassert seg trygt blant verdens beste matkunstnere. Men for oss som har vært på en god italiensk pizzarestaurant og nytt pizza som bokstavelig talt er håndlaget med kjærlighet, vet at Grandiosa ikke engang er en blek plakatkopi av orginalen.