O vin med din mat med din jul med din glede!

Ja, nå nærmer deg seg. Den tida på året da vi drikker og spiser mye og beveger oss lite... . Disse dagene går kjevlene for fullt, det vaskes og ryddes, julegaver kjøpes inn, og på en eller annen merkelig måte bruker freden å senke seg når julaften kommer. For vår del skal vi kjøre fra Voss til Nord-Trøndelag og feire jul sammen med mine foreldre og mine søsken med familier. Det er første gangen på mange, mange år at vi klarer det logistiske kunststykket å samle alle sammen til jul! Vi gleder oss veldig til alt, unntatt det å kjøre 850 kilometer fram og 850 kilometer tilbake..... .

Det er mye planlegging som skal til med mat og drikke når 13 personer skal sitte ved samme frokost- og middagsbord en hel uke. Alle må bidra,og det har vært utvekslet ideer og menyutkast på e-post i lengre tid. Som folk flest, er jula for oss en tid der vi lener oss på gode tradisjoner i matveien. Men fordi de forskjellige familiemedlemmene har vært bosatt på forskjellige steder i landet over lengre tid, har vi anammet forskjellige matvaner på julekvelden. Men tro nå ikke at vi krangler om hva som skal stå på matbordet julaften! Neida, vi tar alt!!! Så til forrett skal vi ha kveite (mammas tradisjon fra Rana), og til hovedrett skal vi både ha ribbe (mine søsken bor på Østlandet...) og pinnekjøtt (skriveren har bodd på Voss i mange år). Til dessert blir det Multer i Himmelseng (se oppskriften her: http://www.egg.no/Article.aspx?artid=10016&bgstyle=feet&mnu1id=4502&mnu2id=4517&mnu3id=&mnu4id=).

Til drikke blir det litt av hvert. Forretten blir nok akkompagnert av en god, tørr riesling, f.eks. Rüdesheim Estate Riesling 2005 som jeg skrev om i forrige blogg. Til hovedrettene blir det selvsagt øl og akevitt for de som foretrekker det. Vi kommer til å ha både Gammel Opland og Smalahoveakevitt på bordet. Vinelskerne fortsetter med samme hvitvinen som til forretten (!), i alle fall til ribba. Til pinnekjøttet kan man med stort hell også drikke riesling, men da med noe restsødme, f.eks. Eitelsbacher Karthaüserhofberg Riesling 2004 (varenr. 20313, kr. 119,90). Dette er nok en strålende tysk riesling til en latterlig lav pris. Det bør være noe restsødme i vin til pinnekjøtt for å matche saltet i denne retten. Vel, dette komme helt sikkert til å bli både tradisjonelt, velsmakende og også litt spennende, ikke sant?

Riesling til juleribba!

Nordmenn flest vil antakelig lure på om skriveren er riktig vel bevart når de ser denne overskriften. Vin til ribbe, og attpåtil hvitvin! Men neida, jeg regner meg ved mine fulle fem. En god tysk riesling til juleribbe kan være en riktig frekkis!

Det vanligste drikkefølge på norske julekveldsbord, er øl og akevitt. Det er ikke å kimse av, det heller. Men flere og flere ønsker å drikke vin, og det er ikke alltid helt åpenbart hva slags vin som kan gå til tradisjonelle julekveldsmiddager. Den norske ryggmargsrefleksen tilsier jo rødvin til kjøtt, hvitvin til fisk. Basta! Men i denne anbefalingen vil jeg snakke om tysk riesling som vin til den tradisjonelle juleribba. I rieslingområdene i Tyskland, Østerrike og Frankrike er det ikke uvanlig å drikke riesling til retter med svinekjøtt. Og hvis man tenker etter, er det ikke ulogisk, vel og merke hvis vinene har fylde og godt med syre. Personlig synes jeg at tørre rieslinger er den aller beste matchen. Jeg skal ta fram to av de beste rieslingvinene jeg vet om, begge kommer fra produsenten Georg Breuer i Rheingau.

Den første heter Rüdesheim Estate Riesling 2005 (varenr. 6331, kr. 142,50). Dette er et av Vinmonopolets aller, aller beste hvitvinskjøp! Duften går i retning av grønne epler og sitrusfrukter. Smaken er utrolig frisk og fruktig med mye syrer, ettersmaken er meget lang. Vinen kan kjøpes på polutsalg med fullsortiment og hovedsortiment.
En av Georg Breuers aller beste viner heter Nonnenberg Riesling 2004 (varenr. 31055, kr. 330,-). Dette er rett og slett noe av det beste Tyskland kan by på av vin, spør du meg.... . Denne vinen er ennå fyldigere, ennå mer elegant og har litt mer restsødme enn sin lillebror Rüdesheim Estate. Druene kommer fra den meget berømte vinmarken Nonnenberg. Vinen er på bestillingslista, men er også på lista til noen polutsalg.

Avslutningsvis vil jeg si det gjelder å ha et åpent sinn når man skal finne ut hva slags viner man skal ha til hvilken mat. Disse to fantastiske rieslingvinene jeg har skrytt av her, kan man jo f.eks. prøve til lutefisk? For ikke å snakke om til krabbe eller laks. Prøv selv!

Fredelig vin fra krigersk område

Da nordmenn ennå sprang omkring og slo hverandre ihjel med steinklubber, begynte de å lage vin i Bekaa-dalen i Libanon. Og vin lager de ennå i et av de mest krigerske områdene i verden. Den mest kjente vinen fra Bekaa-dalen er en av undertegnedes favoritter, den heter Chateau Musar og er nå å få på polet i 1998 og 1999-årgang (prod.nr. 10053 - kr. 259,-). Det er sannelig ikke noen "walk in the park" å lage vin i denne dalen, nei. Boligen til eieren, den legendariske vinmakeren Serge Hochar, er blitt truffet av raketter, det samme har vineriet blitt (som også har fungert som tilfluktsrom for den lokale befolkningen..), vinmarkene er blitt bombet og det ligger ueksploderte blindgjengere rundt omkring. Men vin lager de - hvert år!!

Chateau Musar 1998 er en legendarisk vin som er laget av en blanding av cabernet sauvignon og cinsaut. Den må definitivt slås over på vid karaffel minst tre kvarter før den skal fortæres, fordi den ennå er svært ung. Fargen er rød med en brunlig/oransje kant. Duften forandrer seg hele tiden og er nærmest litt portvinsaktig av karakter. Du får assosiasjoner til svisker og annen moden frukt og bær. De som er ute etter moderne frisk fruktighet, har overhode ikke noe å hente i denne vinen! Smaken er utrolig fyldig med masse sødme, flotte tanniner og andre syrer, og masse krydder. Ettersmaken tar nesten aldri slutt. Dette er en vin for de store måltidene med smaksrike fyldige retter av rødt kjøtt, ikke minst er den en kanonvin til lam, men den går til det meste. På en vinsmaking på Park Hotell Vossevangen for et par år siden, fant vi ut at den funket som ei kule til røkt og saltet fenalår!! Vinen er ikke for nybegynnere. Denne svært "gamle" vinstilen må man ha sans for. Du behøver heller ikke ha noe hastverk med å drikke Chateau Musar 1998. Den kan du ha i kjelleren din i 15 år, minst! Inntil nylig var den hyllevare på alle polutsalg med fullsortiment og hovedsortiment, nå er den på bestillingslista. Men det er ennå mange polutsalg som har den i hyllene. Og passerer du Kastrup flyplass, så kan du få kjøpt den der for 179 danske kroner. Røverkjøp spør du meg!!

Om verdien av vin...

Det er en ting med mange nordmenn og vin som undrer meg. På restaurant smeller man gjerne av både tre og fire hundrelapper på en flaske rød eller hvit vin til et måltid mat, og det uten å blunke. På Vinmonopolet begynner mange av de samme menneskene å hyperventilere bare vinprisen passerer hundrelappen (dvs prisen av ca 1 1/2 halvliter på puben). Forstå det den som kan! Vel aksepterer mange at vin er dyrere på restaurant, og slik må det jo være. Det er ikke det jeg reagerer på. Men hva om man aksepterte å bruke ørlite mer på hver flaske vin hver gang man var på Polet? Hva om man f.eks. gikk opp til prisen tilsvarende to halvlitre øl? Da er man i prisnivået mellom 100 og 150 kroner, alt etter hvor uanstendig ditt lokale vannhull er når de kalkulerer ølpiser. På dette prisnivået åpner det seg muligheter for både engler og basuner når det gjelder vin sammenlignet med nivået under 100 kroner (selv om det finnes noen gode og hederlige viner i de aller billigste prisklassene også...).

I min blogg skal jeg med jevne mellomrom forsøke å trekke fram viner som jeg har smakt og som jeg mener er meget gode kjøp. De fleste av disse vil være i prisklassen 100 - 250 kroner, noen få vil være dyrere, noen få vil være billigere. Den første jeg vil starte med å anbefale, er en spansk vin fra et for nordmenn heller ukjent område, nemlig Bierzo i provinsen Leon i det nordvestlige hjørnet av Spania. Der finner vi produsenten Vin y Bod. Pittacum. De lager en meget sjarmerende rødvin som heter Pittacum Mencia 2003 (prod.nr. 47727 - kr. 146,-). Som det framgår av navnet, er denne vinen laget av druen mencia. Dette er en vin som i duft og smak får fram assosiasjoner til mørke bær og frukt. Den er meget konsentrert og har en del tanniner (garvesyre), og ettersmaken er lang. Men alle disse duft- og smaksemnene er satt sammen på en meget balansert måte. Den er ikke overeiket og nedlesset med vaniljesmak som en del andre spanske viner kan være. Dette er en knall matvin som bør passe til det meste av smaksrike retter av rødt kjøtt. Men av egen erfaring vet jeg at det går an å kose seg med denne vinen uten mat også. Vinen er særdeles drikkbar i dag, men tåler sikkert 2-3 år til i kjelleren. Pittacum Mencia 2003 er å få kjøpt på alle polutsalg med fullsortiment.

Om norsk matkultur

Det foregår en heftig debatt i deler av norske medier om hva som er god norsk matkultur. Debatten startet da Jan Erik Rivenes, adm. dir. i Stabburet (de som produserer Pizza Grandiosa), i Aftenposten forleden gikk av hakket over at organisasjonen Matmerk brukte bildet av en frossenpizza til å stille spørsmål om hva som er matkultur i Norge. Rivenes mener at det er norske forbrukere selv som skal definere hva som er matkultur, og er åpenbart kraftig provosert over at organisasjoner som Matmerk driver og blander seg inn i dette. I Aftenposten står det videre bl.a..:

-Grandiosa er et eksempel på at både bønder, forbrukere og næringsmiddelindustrien er tjent med å videreutvikle matvarer med god kvalitet og som forbrukerne bruker mye av, sier han og fnyser av kjendiskokker som skal lære nordmenn å lage mat.

Hva skal man si til slikt? Jeg kan på en måte forstå at Rivenes ønsker at færrest mulig (kjendis)kokker skal lære nordmenn å lage mat. Det er jo en logikk i dette. Dess færre som lærer å lage seg mat, dess flere Grandiosa-kjøpere! Det er en ærlig sak å mene dette. Men, som Rivenes mener, å bokstavelig talt definere kjøttvekt (salgssuksess...) som en forutsetning for hva som er norsk matkultur, det er for meg en matkulturell kortslutning av imponerende størrelse. For å si det slik, hadde Rivenes hatt bart, hadde det vært mye snørr i den! For dette er to forskjellige saker, minst!!

Jeg har ikke noe imot frossenpizza. Jeg og min familie regner oss som bevisste og ganske oppegående når deg gjelder mat, i den forstand at vi lager så mye som mulig av vår mat fra grunnen av med best mulig råvarer som er minst mulig forarbeidet (Rivenes vil nok definere oss som snobber, er jeg redd..). Men vi spiser også frossenpizza til middag iblant, tenk! Dette gjør vi fordi vi av og til trenger noe som er raskt å lage til. Punktum. Det er helt flott at produksjon av frossenpizza også bidrar til å skape gode og sikre arbeidsplasser f.eks. i Stranda og på en rekke norske gårdsbruk. De som jobber i Stranda, er helt sikkert - og med rette - stolte av å ha skapt et industrieventyr i den norske utkanten. Men fri og bevare meg for at Rivenes tar meg og mine til inntekt for at vi gjennom å spise frossenpizza skaper matkultur!! Nå skal det sies at det ikke så skrekkelig enkelt å lage noen krystallklar definisjon av hva god matkultur er, men for meg er det noen grunnleggende elementer som må være til stede for at mat skal ha noen kulturell verdi, bl.a. disse:

• Lokal eller regional tilhørighet og særpreg
• Høy råvarekvalitet
• Liten eller ingen grad av forarbeiding

I følge min liste, oppfyller i alle fall ikke Grandiosa det første og siste punktet. På punkt nummer to - høy råvarekvalitet - kan en naturligvis diskutere. Det er vel slik at det benyttes Jarlsbergost på Grandiosa, og det er jo en anerkjent ost som de fleste vil hevde er av god kvalitet. Men som pizza betraktet, faller den sørgelig gjennom om en sammenligner det med de italienske orginalene. Den orginale tradisjonen har først vært innom USA for kraftig bearbeiding (forflatning, vil mange kalle det insklusive meg selv...). Så har den kommet til Norge og funnet sin industrielle form bl.a. gjennom Grandiosa. Vellykket produkt (bedriftsøkonomisk vurdert) som oppfyller manges behov for rask og ukomplisert mat, javel. Men det er definitivt ikke slik at når pengene i kassen klinger, Grandiosaen inn i matkulturen springer!

Nei, det er lov å ha flere tanker i hodet på samme tid. Grandiosa og annen frossenpizza fyller mange folks behov for rask og enkel vomfyll. Fint. Dette forenkler sikkert tilværelsen til barnefamilier og andre som har det vanskelig med å få tiden til å strekke til i hverdagen. Fnys gjerne av at kjendiskokker lærer nordmenn å lage mat slik at de på denne måten kan få en mer variert mathverdag. De samme kjendiskokkene som i årevis har dominert de store internasjonale kokkekonkurransene og plassert seg trygt blant verdens beste matkunstnere. Men for oss som har vært på en god italiensk pizzarestaurant og nytt pizza som bokstavelig talt er håndlaget med kjærlighet, vet at Grandiosa ikke engang er en blek plakatkopi av orginalen.